I sin iver etter å undergrave supporterne, risikerer fotballtoppene å undergrave hele idrettsmodellen, sier Erling Rostvåg.
Helt siden VAR-debatten virkelig spisset seg til, har stemmer i og rundt NFF og NTF begynt å berede grunnen for å endre eierskapsmodellen i norsk fotball. Argumentet går på at et aktivt demokrati skaper ustabile rammer som ikke lar seg kombinere med big business.
Sist ut i dette ærend, er advokatfirmaet Kleven & Kristensen, mest kjent for å representere diverse aktører i toppfotballen og holde til på Ullevaal Stadion. Havresekken kjent som NFF har i flere år fokusert ganske ensidig på å øke mengden penger på toppnivå i fotballen, utifra en ide om at vi kan måle hvorvidt NFF lykkes på om de beste gjør det godt og om landslaget er flinke.
Dette er ikke innlegget som skal argumentere for at fotballen først og fremst er alle de andre som driver med fotball eller at norsk fotballs suksess kanskje først og fremst bør måles i tilgjengelighet for unga, eller antallet aktive spillere. Poenget er at når pengesekken til havresekken skal bygges, står bukkene i Kleven & Kristensen klare til å argumentere mot enhver skranke på pengebruken.
Strategien denne gangen kan leses mellom linjene, men er likevel ganske tydelig. Å spre budskapet om at supportere er idioter som mangler kompetanse og ikke bør ha innflytelse på driften av klubbene i toppen. Grunnen til at dette er blitt viktig nå, er at det er mer penger i omløp. Som om det er viktigere å drive fornuftig på større marginer, enn når klubben du elsker balanserer på en knivsegg.
Det er i det hele tatt mange forutsetninger i argumentasjonen som ikke holder seg, men la meg nøye meg med å trekke fram et par.
Påstand: «Å mene noe om klubben eller å stemme på et årsmøte er å styre klubben»
Vel, rent formelt svarer jo styret til årsmøtet. Men årsmøtet nøyer seg som regel med å si noe om hvilken retning man skal styre i. Dersom man opplever at styret avviker fra denne retningen, eller styret selv synes et spørsmål er av viktig prinsippiell karakter, er det normalt å forankre en enkeltsak i årsmøtet. Dersom styret er dyktige, klarer de dette uten å eskalere til krig. En sjelden gang må et styre akseptere at en av de flere hundre beslutningene de tar hvert år er bestemt over hodet på dem. Det finnes ikke et eneste eksempel på detaljstyringen som advokatene (og mange andre) frykter.
Påstand: «Supporterne mangler kompetanse på styrearbeid»
Vår erfaring fra Vålerenga-sfæren er motsatt. Supporterne sitter ofte på vedtekstkompetanse, har vært med å utforme noen av de viktigste formuleringene i klubbens vedtekter og har i 20 år hatt langt proffere gjennomførte årsmøter og årsmøtepapirer enn klubben. Dette er heldigvis i ferd med å jevne seg ut, etterhvert som proffere kompetanse har blitt stemt inn i klubbene. Denne modellen fungerer godt i store klubber, borettslag og politiske partier med flerfoldige millioner i omsetning.
Halve kunsten med å lede et årsmøte er forarbeidet. At valgkomiteen har gjort en god jobb med fingeren på pulsen og at styret kontakter forslagsstillere på forhånd så man unngår dårlige formuleringer eller finner kompromisser. Når dette blir gjort, styrkes klubben. Når styrene ikke gjør forarbeidet, blir det oftere konflikt.
Hvis vi ser på hvilke klubber som gjennomførte ryddige årsmøter, og hvilke som ikke gjorde det, er det flere av de som nå undergraver klubbmodellen som bør feie for egen dør.
Påstand: «Supporterne mangler generell kompetanse på å styre klubb»
Igjen lener Kleven & Kristensen seg på at den bråkete estetikken til supporterne skal gjøre jobben for dem. Ville du satt apekattene som slåss på byen, kaster bluss inn på banen og tagger ned utestedet i et styrerom? Ikke det, nei. Hold dem unna innflytelsen, da.
Denne logikken står seg, helt til du ser hvem som faktisk stiller opp og bidrar. Vi har arkitekter som har vært med å tegne deler av stadion gratis. Vi har advokatfullmektiger som har bidratt med juridiske råd. Vi har regnskapsførere i kontrollkomiteen. Vi har administrerende direktører og haugevis av “organisasjonsmennesker” som mønstrer de gode kreftene for å gi klubben gjennomføringsevne når det trengs.
Og det trengs, for fotballen har historisk sett ansett det å ha spilt fotball som tilstrekkelig utdanning for å drive med både billettsalg, marked og økonomi, for ikke å snakke om styrearbeid. Det er ikke supporterne som har manglet kompetansen historisk sett, det er klubbene. Heldigvis er det bedring også her.
Det er få måneder siden fotballtinget vedtok at «Norsk fotball skal verne om den norske modellen med selveiende klubber bestående av personlige medlemmer som styres av demokratisk valgte organer”. Timingen for dette debattinnlegget er påfallende og vi vet ikke hvor direkte motivert de to advokatene var for å skrive dette partsinnlegget. Alt vi vet er at de nylig hadde NTF på kundelisten.
Fordi verken NFF eller NTF må gi innsyn etter offentleglova, og fordi de aldri har hatt tradisjon for åpenhet får vi trolig heller aldri svaret på dette.
Men jeg vil oppfordre folk til å følge litt med framover. Følge med på hvem som argumenterer for å verne om modellen vår og hvem som mener at vi ved å fjerne forbudet mot å kjøpe en klubb, lettere kan beskytte oss mot utenlandske oppkjøpere.
Erling Rostvåg
Tidligere talsperson i Klanen